Del II – Møtet med Titanics historie
I Del 2 møter jeg noen av de sterkeste sporene etter menneskene om bord på Titanic. Gjennom Wallace Hartleys fiolin, en original dekksstol og en redningsvest blir historien om katastrofen personlig og minnerik.
Wallace Hartleys fiolin
Et av de sterkeste historiske objektene knyttet til Titanic er fiolinen som tilhørte orkesterleder Wallace Hartley.
Fiolinen skal ha blitt gitt til ham av forloveden hans, Maria Robinson.
Instrumentet ble laget i Tyskland omkring 1880 og har en sølvplate med en personlig inskripsjon:
“For Wallace on the occasion of our engagement from Maria.”
På norsk:
«Til Wallace i anledning vår forlovelse, fra Maria.»
Historien om Hartley og orkesteret har blitt en av de mest kjente fortellingene fra katastrofen.
Mens skipet sank, fortsatte musikerne å spille.
De kunne ikke stoppe katastrofen.
Men musikken deres skal ha bidratt til å skape en form for ro og verdighet midt i kaoset.
Ingen av de åtte musikerne overlevde.
Historien deres har siden blitt et symbol på mot, pliktfølelse og menneskelig verdighet i møte med katastrofen.
Uttrykket “And the band played on” har blitt nært knyttet til denne historien.
Å se en gjenstand som forbindes så direkte med menneskene om bord gjør historien langt mer virkelig.
Plutselig handler Titanic ikke bare om et stort skip.
Den handler om enkeltmennesker.
En original dekksstol fra Titanic
En annen bemerkelsesverdig gjenstand er en original dekksstol fra Titanic.
Etter forliset lå vrakgods spredt over et stort område av Nord-Atlanteren.
Kabelskipet Mackay-Bennett ble sendt ut fra Halifax for å lete etter omkomne og samle inn gjenstander fra katastrofeområdet.
Dekksstolen ble hentet opp fra havoverflaten og overlevde dermed en katastrofe som ødela nesten hele skipet.
Den bærer White Star Line-markeringer og har detaljer som gjør det mulig å knytte den direkte til skipet.
Svært få originale Titanic-dekksstoler eksisterer fortsatt.
Når man står foran en slik gjenstand, er det vanskelig å ikke tenke på hvem som kan ha sittet i den bare noen dager tidligere.
Kanskje en passasjer satt der og så utover Atlanterhavet.
Kanskje vedkommende leste en bok, snakket med en reisefølge eller bare nøt utsikten.
Så endret alt seg.
Det er nettopp slike gjenstander som gjør historien personlig.
En redningsvest fra Titanic
En av de mest tankevekkende gjenstandene er en original Fosbery-redningsvest fra Titanic.
Skipet hadde mer enn 3 000 redningsvester om bord, men bare et svært lite antall av dem er kjent for å eksistere i dag.
Redningsvestene besto blant annet av korkblokker sydd inn i kraftig stoff.
Denne redningsvesten ble hentet opp av Mackay-Bennett i forbindelse med søket etter ofrene etter katastrofen.
Hvem som opprinnelig bar den, er ukjent.
Og akkurat det gjør gjenstanden ekstra sterk.
Bak redningsvesten finnes historien om et menneske vi kanskje aldri vil kjenne identiteten til.
En person som gikk om bord i Titanic med sine egne planer, håp og forventninger.
En person som aldri kom frem til New York.
Mer enn bare et museum
Besøket på Titanic Belfast betydde mye mer for meg enn å se historiske gjenstander.
Det var følelsen av å være på stedet der historien faktisk begynte.
Her sto arbeiderne.
Her ble stålplatene satt sammen.
Her vokste skipet frem.
Og her ble Titanic sjøsatt før hun dro videre mot Southampton og reisen som skulle gjøre navnet hennes kjent over hele verden.
Jeg hadde lest om denne historien i mange år.
Jeg hadde sett dokumentarer, fotografier og filmer.
Men å stå i Belfast var annerledes.
Historien fikk plutselig et fysisk sted.
Og for meg var det avslutningen på mer enn 16 års venting.
Samtidig føltes det som begynnelsen på noe nytt.
For interessen min for Titanic ble ikke mindre etter besøket.
Den ble større.
Kommentarer
Bli den første til å kommentere.
